Jeg tenkte ikke for mye på mat til kort tid før jeg ble gravid for første gang. Jeg spiste bare mat. Noen ganger for mye, noen ganger ikke nok. Noen ganger kokte jeg, og noen ganger spiste jeg tilberedte matvarer. Maten var bare et middel til en slutt. Inntil det ikke var. I mange år før jeg ble gravid, besøkte jeg en av mine første venner for å få barn. Hun hadde veldig klare ideer om hva hun skulle mate sin datter og tjente mye av maten hjemme. Emphatically fortalte hun at jeg bare kjøpte økologiske meieriprodukter. Husk at dette var over 15 år siden, og som de fleste amerikanere på den tiden, visste jeg ingenting om økologisk mat. Jeg hadde ikke sett noe i vår lokale dagligvarebutikk, og jeg hørte heller ikke noe om det fra media. Min venn forklarte alt hun visste om hormoner og antibiotika i melken vi drikker, selve melken som vi ga til barn, og det hun sa resonerte med meg. Kanskje det var legen i meg; kanskje det var fordi jeg håpet å være mor en dag og ønsket å gjøre rett ved mine fremtidige barn. Uansett årsak, i en av de få drakoniske avgjørelsene jeg noensinne har gjort om mat, gikk jeg rett ned på linjen den dagen og sluttet å kjøpe ikke-økologisk melk, smør og yoghurt.
